Ida Johanne Nova: juli 2014

søndag 27. juli 2014

Vardetoppen (1715moh) og Stortoppen (1822moh)

Det ble en spontan tur til Vardetoppen i Sulis som jeg aldri har vært på før. En gjeng på 5 ble vi som tok turen, der tre av de hadde vært der før og opp til flere ganger. Vardetoppen var ingen lekeplass akkurat, mere som den største steinura jeg noen gang har klatra meg oppigjennom. Men en fin tur var det for dem som ikke ser hindringer i slikt. Svein-Harald ledet an ei god rute som tok oss til toppen. Vi brukte 3 timer på turen opp, med småpauser og en litt lengre matpause. På turen hadde det vært litt småprat om den skumle egga bort til Stortoppen, som ingen av de som har vært her hadde tatt turen bort til noen gang på sine turer opp hit. MEN etter en ny matpause oppe på toppen så var vi to som bestemte oss for å fortsette denne ferden videre, ihvertfall så langt som vi følte det kjentes greit ut for oss. Jeg og Svein-Harald satte kursen bortover egga mens de tre andre ventet på oss på Vardetoppen. Egga var for meg helt grei å gå, men er ikke for noen som har i seg et lite snev av høydeskrekk. Jeg skal ikke ufarliggjøre denne egga, men man blir helt fra start og hele turen over lurt av hva man ser. Hvis man ser for langt foran seg. Man kan egentlig bare vurdere den ut i fra de meterne man har rett foran seg. Marginen for å gjøre feil er ikke er ikke så veldig stor, så det er veldig viktig å ta dette rolig og bevege seg behersket! Vi nådde stortoppen sammen - toppen for de tøffeste av de tøffe! I følge boka så det ut til at det bare hadde vært et menneske der før oss så langt inne i dette året. Herfra kunne vi se langt, og lengre enn langt. Vi fikk se Suliskongen, Dama, Knekten og den store breen som Stortoppen står å gjemmer bort i utsikten man har i fra Vardetoppen. Jeg tror turen til Stortoppen må være en av de tøffeste av turopplevelsene mine så langt =D

I starten av turen, men Vardetoppen i sikte

På tur oppigjennom steinene

En matpause, med Stortoppen som kaller..

Hovedgata i fra Vardetoppen til Stortoppen

Beathe og Tor Inge er bare å titter litt på forholdene

Vi snur oss og ser tilbake på de som venter på Vardetoppen

Det første breefallet vi gikk opp på turen til Suliskongen.

På tur bortover egga

Mot Stortoppen med mange hundre meter bratt ned på begge sider av oss

Vi nærmer oss

Knekten fra venstre, Dama og Suliskongen

Boka på Stortoppen

YESS! - Selvutløser

Såå måtte vi jo tilbake da

Denne møtte vi så alene på egga

Der står det jo jammen noen på vardetoppen

Alle som var på Vardetoppen - tatt av noen som kom opp etter oss

Nedover steinene

Hadebra for denne gang, vi kommer til å sees igjen =)

torsdag 17. juli 2014

Magisk på Per Kalsatinden

8. juni 2014. Jeg har vært flere turer på Per Kalsa dette året, men denne er en opplevelse for seg selv. En tur som vi som gikk ikke vil ha så lett for å glemme, og en tur som de som ikke ble med bare må angre på at de ikke tok. Det var egentlig avtalt en tur til Sandhornet, som ble avlyst på grunn av tåka og gråværet. Jeg hadde sett havtåka komme inn over byen dagen før, byen var mørklagt mens værmeldingen meldte om sol denne dagen. Jeg hadde et håp om at det fortsatt bare var denne tåka fra dagen før som hadde lagt seg, og hadde som et mål å komme meg over den. Det var ikke mange som lot seg overtale til tur, men jeg hadde bestmmt meg og Beathe og Andre ble følge mitt. Det bar inni tåke fra starten av turen, det var vått i marka og fuktig i lufta. Vi tok oss frem gjennom den tykke tåka, og gjett om vi ble belønnet for det! Ved en høyde på ca 900 moh var vi over tåka! Sola møtte oss og med en varme som raskt tørket tre våte og fornøyde kropper. Vi ble leenge på toppen. Sol, vindstille, varmt og helt magisk. Med tåka under oss så det ut som vi var oppe i himmelen. En følels av å være over skyene.

På tur oppover i tykk tykk tåke

Vi klatrer oss ut av tåka

Oversvømmelse av tåke i åselidalen

Høgtinden i Beiarn strakte seg over tåka

Åselitindene

Småtindene

Andre titter utover tåkehavet

Yess jeg fikk som ønsket! Selvutløser

Tåka strømmer over Legdknubben

Sandhornet

Vakkert?

Beathe

Sandhornet og stråler i fra sola

Tilbake i tåka

Litt aking og snølek på tur ned igjen

onsdag 16. juli 2014

Suliskongen (1908 moh)

Vi reiste opp til turistforeningshytten ny-sulitjelma lørdag 3 mai. Det var veldig plutselig å finne på å melde seg på denne turen, for jeg har gått veldig lite på ski. Jeg har hatt mine første turer med fjellski på beina nå i år, to forsøk som begge har blitt stanset av været. Ellers har det vært langrennski, men egentlig lite.. Kjøpte meg nye ski i 2009. Vinteren 2010/2011 startet jeg selv som syk, etter meg overtok Knerten med å bli skikkelig syk. Det ble en lang vinter å komme seg igjennom, så det meste av aktiviteter lå godt gjemmt innpå hylla. Skiene var ikke ute av boden engang. Året etter hadde jeg og Knerten et fall sammen, der jeg fikk brudd i hånleddene og måtte gå med begge armene gipset. Året etter, vinteren i fjor hadde jeg fortsatt en ulykkesfugl med meg på skulderen. Jeg ramla på isen og fikk et nytt brudd i den ene handa. Skigåing har ikke akkurat fulgt de siste vintrene med.
Kunne jeg klare denne turen? Det var jeg spennt på! Jeg hadde lurt mye på det, og egentlig vært litt for redd for å melde meg på.
Vi gikk turen på søndagen den 4 mai, og vi hadde fått et helt kall vær som ble med oss gjennom hele dagen. Turen opp gikk kjempebra! Nedover.. gikk ikke fullt så bra.. men kun fordi jeg var litt for pysete til å bare sette utfor nedover bakkene. Knall og fall ble det i mange varianter. Men en kjempeflott tur! Vi brukte 10 timer i fra hytta til hytta igjen, der vi pakket og så gikk ned til bilene våre igjen for hjemreise. Første toppturen min på ski! Også veldig bra å få ei så fin vinterhelg der oppe, når vinteren egentlig har vært så veldig fraværende i år. Så er kongen absolutt verdt å bestige om noen skulle ha det i tankene til et anner år =)